Sorenskrivergården
Gården, som heter Olsgård, har vært kjent lenge. Den er nevnt i flere opptegnelser, bl.a. i 1528 i forbindelse med gjengjerdsskatt for Ærlen Olsgård. I følge matrikkelen av 1647 blir den delt i to halvgårder. I 1800 er fungerer Olsgård som skyss-stasjon.
Lenge var Hallingdal og Ringerike ett sorenskriverområde, men i 1810 ble det bestemt ved kongelig resolusjon at Hallingdal skulle skilles ut som eget område. Dette vedtaket trådte ikke i kraft før i 1825 ved en ny kongelig resolusjon, og det ble samtidig vedtatt at sorenskriveren skulle skaffes en passende bolig. Olsgård ble valgt.
Nåværende hovedbygning på Olsgård ble bygget på slutten av 1820-årene i streng empirestil. Ca 1890 ble «hagestuen» bygget på og hele bygningen fikk preg av sveitserstil ettersom taket ble lagt om og detaljer endret. I 1828 ble kontorbygningen oppført med drengestue og bryggerhus i 1. etasje og kontorer og soverom for kontorister i 2. etg. Denne bygningen brant i 1829, men bygget opp igjen med en gang i samme stil. Kontorbygningen, slik den står idag, er derfor nokså lik sorenskrivergården slik den så ut opprinnelig.
Den første sorenskriveren, J. P. E. Lunde, tok Olsgård i bruk som embedsmannsbolig i 1825. Imidlertid var det først i 1845 staten kjøpte gården og fra da av var den offisiell sorenskrivergård frem til 1982. Da overtok Nes kommune gården, og den har siden blitt brukt som kulturhus.
Sorenskriveren som fungerte i 1845, og som var den første til å bo i den offisielle boligen, var Ove Gude. Og det er her historien vår begynner: med sorenskriverens sønn, maleren Hans Gude.
